Dykkingens historie

Dykkingens historie går trolig mer enn 5000 år tilbake i tid. 3200 år før Kristus brukte egypterne perler i så store mengder at de sannsynligvis benyttet seg av svært mange dykkere.

Motivet på en gresk vase, datert år 660 før kristus, viser en dykker klar for nedstigning etter svamp. Allerede på dette tidspunkt var dyp på 20 meter og mer innen rekkevidde. Svamper med ønsket kvalitet fantes ikke grundere.

Den første navngitte dykker vi kjenner, er Scyllis. Han ble ansatt av perserkongen Xerxes for å redde skatter på havbunnen. Under perser-krigen (480 f.Kr.) opptrer Scyllis som angrepsdykker. Han er med andre ord den første marinejeger.

Aristoteles beskriver  år 400 f. Kr. hvordan man kan senke en tønne uten lokk ned i vannet slik at dykkeren kan stikke hodet opp i denne. Forløperen til dykkeklokken er skapt.

På 1660-tallet anvendes klokkemetoden av svensken Hans Albrecht von Treileben med imponerende resultat. Han klarte å berge 51 av 64 kanoner fra regalskipet Wasa. Dybden var 32 meter.

Så langt har det vært snakk om tungt utstyr hvor dykkeren bare kan arbeide innenfor et svært begrenset område. I 1715 lager John Lethbrigde, også han engelskmann, en fullstendig lukket "dykkedrakt". Med stor suksess ble dette utstyret benyttet helt ned til 22 m, og dykketider opp til 34 minutter. Slike "bodytanks" var mye benyttet på grunt vann.
Bruk av kompressor gjør det mulig kontinuerlig å forsyne dykkeren med luft fra overflaten.
I 1818 presenterer engelskmannen August Siebe sin åpne hjelmdykkedrakt. I 1837 lukker han drakten, og dette utstyret er nesten identisk med det dagens hjelmdykkere benytter. Overflateutstyret har imidlertid forandret seg radikalt.

Samtidig med at dykkedrakten utvikles, arbeides det med å forbedre klokkeprinsippet.
Franskmennene konstruerte hva de kalte en caisson (stor kasse). Denne ble senket over arbeidsstedet, og via en luftlås kunne arbeidere, verktøy og materialer passere inn og ut. Oppfinnelsen av synkekassen var et stort teknologisk fremskritt, men samtidig registrerer man at arbeiderne rammes av en mystisk sykdom. Trykkfallssyken oppdages, og naturlig nok får denne navnet "caisson disease".

Siebe, i samarbeid med Gorman, fortsetter å forbedre andre deler av utstyret, som f.eks. kompressoren.
Det skulle drøye helt til 1930-tallet innen drømmen om at dykkeren kunne svømme omkring som en fisk i vannet, ble realisert. Oppfinneren av utstyret var Yves le Prieur. Utstyret forbedres i 1943, da J.Y. Cousteau og E. Gagnan konstruerer den moderne "demand-ventilen".
I 1951 stiftes Oslo Undervannsklubb (Norges første dykkeklubb, og etter hva man vet, den andre i Europa). Utstyret disse norske pionerer benyttet, var for det meste hjemmelaget.
Den unge marineløytnanten Ove Lund tok i 1952 initiativ til opprettelse av froskemannstjeneste i sjøforsvaret. Etter utdannelse i USA startet han i 1953 det første froskemannskurset på Bolærne fort i Oslofjorden.

Utover i femtiåra finner også "kjøpeutstyret" veien til Norge. Det fabrikkproduserte utstyret var i første rekke beregnet for militære operasjoner. Draktene var tykke og robuste, men ofte svært ukomfortable. Pusteutstyret var komplisert.
Jan-Thommes Thomassen startet landets første sivile dykkeskole, Oslo Froskemannsskole, i 1954.
I 1957 stiftes Norges Amatørdykkerforbund, som senere skifter navn til Norges Dykkeforbund.
Produsenter og leverandører retter markedsføringen etterhvert mot sportsdykkere, som raskt utvikler seg til å bli den største gruppe brukere av lett dykkeutstyr.

 

Tilbake til hovedsiden